Michael D. Aeschliman om CS Lewis og Scientisme
Peter Biles; 28. mars 2023. Oversatt herfra

Michael D. Aeschliman skrev The Restoration of Man: C. S. Lewis and the Continuing Case Against Scientism i 1983 -lenke. Den ble rost som en bemerkelsesverdig prestasjon ved ankomsten av eminente forfattere og tenkere, inkludert Russell Kirk, Malcolm Muggeridge og George Gilder. Discovery Institute Press publiserte en utvidet og oppdatert utgave av boken i 2019, og en nylig 'ID the Future' podcast-episode med Aeschliman vekket min (Biles') interesse for boken.

Bilde 1. C.S. Lewis

Aeschliman skriver om fremtredelsen av "vitenskapisme/scientisme", troen på at vitenskap er den eneste levedyktige veien til kunnskap og derfor bør ansees over alle andre disipliner. Et slikt syn fører til den hensynsløse, moralske relativismen og "viljen til makt" som uten tvil førte til blodbadene på 1900-tallet, slik som stalinismen og Holocausts redsel. Aeschliman observerer hvordan teknologisk fremgang og vitenskapelig mestring, når det ikke er knyttet til rettskaffenhet og moral, skaper kaos.

Bekjempe scientismens tyranni
C. S. Lewis var kanskje den mest veltalende forfatteren i sin tid som skrev, på tvers av flere sjangere, om vitenskapens tyranni for å forsvare en transcendent moralsk orden. Sammen med andre forfattere som G. K. Chesterton, John Milton og Dante, forkjempet Lewis helligheten til det menneskelige individ og behovet for en helhetlig forståelse av verden som inkluderte det åndelige. Uten moralens autovern og et forsvar for rasjonalitet i klassisk forstand, hevdet Lewis at teknologi og vitenskap ville ende opp med å ødelegge menneskeliv og relasjoner. Det ville føre til det han kalte "menneskets avskaffelse".

Aeschliman skriver,
Mens Dr. [Samuel] Johnson kjempet mot den ugudelige, overdrevne rasjonalismen i det attende århundre, kjempet Chesterton og Lewis mot den overdrevne naturalismen som har gjennomsyret - og ødelagt - store deler av det tjuende århundre. For begge forfattere var satirisk essay, romantikk og prosa-apologetisk deres viktigste litterære former og deres varige arv.
Scientismen hevder at vitenskapen alene dikterer sannheten, selv om Aeschliman klokt bemerker at dette tankesystemet er avhengig av ikke-vitenskapelig fornuft, for å komme til en slik konklusjon. Den "undergraver" seg selv. Lewis innså dette også i sin tid. Vitenskapelig tenkning skader genuin vitenskapelig undersøkelse, siden den reduserer mennesker til objekter, bare aspekter av naturen ved siden av steiner og salamandere. Den gamle ideen om at mennesker har blitt skapt i bildet til en velvillig Skaper, blir ødelagt under scientismens vogner.

Bilde 2. En selvmotsigende påstand

Aeschliman fortsetter,
Lewis insisterte på at det menneskelige individe ikke var en ting, men en essens, en sjel, og at det gagner et menneske (eller moderne mennesker) dårlig å få hele den materielle verden på bekostning av den elementære selverkjennelsen som forteller ham at han er en sjel som er kvalitativt forskjellig fra og overlegen, i forhold til rent materielle ting. Personer er ultimate mål og bør aldri bare behandles som midler; de har alltid karakteren av et "du" og bør aldri bare behandles som "det".

Aeschliman siterer Winston Churchill, som var vitne til den teknologiske fremgangen og påfølgende redsler fra andre verdenskrig:
"Vitenskapen ga mennesket enorme nye krefter og skapte samtidig forhold som stort sett var utenfor hans fatteevne, og enda mer utenfor hans kontroll. Mens han pleiet illusjonen av voksende mestring og jublet over sine nye trekk, ble han objekt for, og for tiden offer for, tidevann og strømninger, malstrømmer og tornadoer, blant hvilke han var langt mer hjelpeløs, enn han hadde vært på lenge."

Aeschliman bemerker også hvordan Lewis møtte den mørke siden av teknologisk makt førstehånds, i skyttergravene i første verdenskrig, hvor han ble alvorlig såret. I sin åpningstale i Cambridge gikk Lewis til og med så langt som å si "fødselen av maskinene, er virkelig den største endringen i det vestlige menneskets historie". Hvis teknologi og vitenskap avviker fra moralske begrensninger, følger ødeleggelse.

Bilde 3. Rasjonell støtte for ikke-vitenskapelige påstander

Menneskelig eksepsjonalisme
Vi er Homo sapiens, ikke Homo "vitenskapsmenn", skriver Aeschliman. Det faktum at vi er i stand til å bruke den vitenskapelige metoden i utgangspunktet er et vitnesbyrd om menneskelig eksepsjonalisme. I tillegg bekreftet Lewis godheten til den materielle verden, og unngikk det overspiritualiserte verdensbildet til de gamle gnostikerne, som så på materie som ondskap og fienden til åndelig fremgang. Ikke desto mindre var utfordringen på Lewis’ tid, og også i vår egen (kanskje enda mer) ideen om at materie er den eneste og grunnleggende virkeligheten, og er ansvarlig selv for illusjonene om bevissthet, moralske verdier og religiøs erfaring. Det var dette materialistiske verdensbildet Lewis motarbeidet og skrev mot i The Abolition of Man så vel som fiktivt i 'That Hideous Strength'. Å prioritere materie fremfor alt, ender opp med å nedverdige materie i seg selv -lenke.

Aeschliman skriver også om hvordan scientisme fører til moralsk relativisme. Siden det ikke er noen pålitelig måte å validere moralsk kunnskap på, blir moral subjektiv, og personlige preferanser og begjær hersker i stedet. Vi blir utilitaristiske hedonister, som instrumentelt utnytter andre, for personlig nytelse og makt. I dag, som et resultat, har vi en kultur som setter det flyktige og sanselige over det evige og transcendente. Lewis, derimot, motsto den populære tidevannet og "bøyde seg for sannhetens begrensninger og 'klatret dermed på stigen'." Vi trenger flere modige menn og kvinner som herolder for lyset som Lewis, og de mange før ham var.

Bilde 4. Ekspressiv scientisme

Oversettelse ved google oversetter, sett gjennom av Asbjørn E. Lund